generelt om sommerfugler

Sommerfugler (lat. Lepidoptera) tilhører med sine 170.000 arter en av de store delgruppene av insekter. Taksonomien danner et omfattende tre med mange grener og kan være vanskelig å skaffe oversikt over. Forenklet kan man forholde seg til det ved å grovinndele i for eksempel dagsommerfugler og nattsommerfugler. Tar man bilder for å lage en artsoversikt eller er samler, må man grundigere til verks for å identifisere og systematisere de ulike artene. Det kan være et tidkrevende arbeid.

Identifisering.

Med noen unntak kan sommerfugler identifiseres på bakgrunn av farger og form på vinger og kropp. For den tallrike familien Målere med 282 registrerte arter i Norge, lar det seg gjøre, ved hjelp av oppslagsverk og andres bilder, å identifisere artene ved studering av vingemønstre. Mange er svært like, men ved å ta for seg ett for ett av vingens fire felter (se illustrasjonsbilde under), kommer man gjerne til et resultat. Men noen ganger må kjønnsorganer undersøkes for å skille ellers like arter fra hverandre. Dette kan for eksempel være nødvendig for å skille Lakrismjeltblåvinge fra Idasblåvinge. Argusblåvinge er en tredje forvekslingsart til disse, men denne skiller seg ut ved at både hunnen og hannen har en torn på framsiden av forskinnebeina. Utformingen av munndeler, kjevepalper og antenner kan også være ID-karakteristika.

Forfengelighet og forgjengelighet.

Felles for alle sommerfugler er at vingene er dekket av skjell eller flate, skjellaktige hår (proteinet keratin som vi selv har både i hår og negler). Hos dagsommerfuglene, og også hos en del møll-arter, vises dette ofte som vakre, fargeglinsende reflekser. Ikke på grunn av forfengelighet eller for å tilfredsstille menneskenes sanser, men av nødvendighet for å lokke maker. For mange av oss består fascinasjonen for sommerfugler nettopp i fargerikdommen og -kontrastene i de vevre skapningenes vinger. Samt en illusjonistisk oppfatning av at sommerfuglene lever det frie liv der de flakker og flagrer, tilsynelatende glade og ubesværet, i landskapet. Faktisk er det slik at voksne sommerfugler kun lever noen få dager, i gjennomsnitt kanskje en uke. Flere arter tar ikke til seg næring som voksne. De klekkes, hannene finner sin hunn og forplanter seg – forhåpentligvis – før han dør, og så legger hunnen sine egg før hun også dør.

Trusler og forsvar.

Sommerfugler, som andre livsformer der ute, er underlagt naturens ubarmhjertighet. Det er kampen for artenes overlevelse som gjelder. En usentimental øvelse som hører selve livet til. Og farene er mange. I tillegg til de sårbare fasene av transformasjon – egg > larve > puppe > vokseninsekt (ikke alle er holometabole = fullstendig forvandling), utsettes sommerfuglene for predasjon i alle livets faser. Egg og larver er mat for andre små og store kryp, og snylteveps og snyltefluer legger gjerne egne egg i larvene. Edderkopper og biller forsyner seg av ulike stadier, fra egg til vokseninsekt, og fugler plukker gjerne både larver og voksne individ.

Man skulle tro sommerfuglene var ganske trygge i puppe- eller kokongstadiet, liggende eller hengende pal. De synes å være godt beskyttet av et skall der de holder til i det øverste jordlaget eller i vegetasjonen. Men absolutt trygghet finnes ikke. Det fikk jeg se i fjor sommer da en målbevisst, stor korsedderkopp ville ha seg en matbit. Riktignok måtte «Petter» sjekke litt før han gikk til verket, men bare noen små sekund. Det meste kan pakkes inn og sikres, og før eller siden sprekker puppen/kokongen opp. En slik matpakke har så stor verdi at det er møyen verd å bruke litt tid og krefter på å knekke koden.

Nå er selvsagt ikke denne store delgruppen av insekter helt uten forsvar. Da hadde ikke sommerfuglene vært så arts- og tallrike. Larver kan være utstyrt med torner og/eller falske, store øyeflekker, og de kan ha bitter smak. De kan også opptre i så tallrike og hårete kolonier at fienden ikke lar seg friste. Mange arter, særlig blant Svermere og Smygere, er svært dyktige og raske flyvere og kan stikke av fra fienden. Mange voksne sommerfugler har store øyeflekker som kan skremme eller forvirre en angriper lenge nok til at de slipper unna. Mange har også naturens faresignal-farge på bakvingen (sterke farger i gult eller rødt), og ved trussel beveger de framvingene brått ut til sidene slik at bakvingene avdekkes. Blant andre arter har Bjørnespinnere sterke signalfarger, og også et fininnstilt hørselsorgan. De kan, når de oppdager flaggermusenes radarsignaler, sende ut jamme-signal til forvirring eller informasjon om at de er giftige eller uspiselige. Noen, som Svalestjerter, kan skille ut ubehagelig luft fra kjertler i nakken.

 Dagsommerfugler og nattsommerfugler.

 Det finnes 2-3 karaktertrekk som skiller dagsommerfugler fra nattsommerfugler. Dagsommerfuglene har antenner som er klubbeformede ytterst, mens nattsommerfuglene ikke har denne klubben eller fortykkelsen. Dagsommerfuglene hviler gjerne med vingene stående opp, mens vingene taklegges flatt hos nattsommerfuglene. Endelig er dagsommerfuglene generelt sett mer fargerike enn nattsommerfuglene. Her som ellers finnes unntak, og noen nattsommerfugler flyr like gjerne om dagen som om natten. Det gjelder for eksempel Lyngmåler og Gammafly. For ikke å glemme Seksflekket bloddråpesvermer, som på toppen av det hele avviker fra nattsommerfuglene – i dobbel forstand – ved ikke bare å fly på dagtid, men også å ha antenneklubber! Men de tre punktene duger som en generell rettesnor.